Mens kommersielle aktører og stormakter hyller den nye romalderen med teknologisk optimisme, advarer professor Daniel Deudney om systemiske sikkerhetsrisikoer.
Se også «USA vil plassere 50.000 speil i verdensrommet» på NRK.
Uten strenge internasjonale reguleringer og kontrollmekanismer kan menneskehetens ekspansjon ut i verdensrommet forsterke atomvåpentrusselen, utløse globale miljøkriser og føre til militær destabilisering.
I offentligheten og næringslivet fremstilles kommersialiseringen av verdensrommet ofte som det neste naturlige steget i menneskehetens teknologiske utvikling. Aktører som SpaceX, Blue Origin og statlige stormakter kappes om å etablere mega-satellittkonstellasjoner, utvinne mineraler på månen og planlegge kolonier på Mars. Men bak de glamorøse fremtidsvisjonene skjuler det seg dype risikofaglige og geopolitiske utfordringer.
I et dyptgående intervju om sin bok Dark Skies: Space Expansionism, Planetary Geopolitics, and the Ends of Humanity, leverer den anerkjente prof. Daniel Deudney ved Johns Hopkins University et nødvendig korrektiv til den rådende tekno-optimismen. Deudney, som har sin bakgrunn innen internasjonal relasjonsteori og sikkerhetspolitikk, argumenterer for at ukritisk romekspansjon introduserer eksistensiell og systemisk risiko for jorden.
«Når menneskeheten beveger seg ut fra jorden og inn i verdensrommet, tar vi med oss de samme problemene som vi har her fra før.» — Freeman Dyson (1979)
Ballistiske missiler: Romteknologiens glemte trussel
Fra et risikofaglig perspektiv oppstod den første og mest alvorlige romrelaterte systemrisikoen allerede ved romalderens begynnelse. Deudney påpeker at interkontinentale ballistiske missiler (ICBM-er) i praksis må klassifiseres som romvåpen. Missilenes evne til utrolig rask framføring over store avstander utnytter en helt spesiell egenskap ved rommiljøet: vakuumet.
Dette innebærer at fremveksten av romteknologi har vært historisk sammenvevd med kjernefysisk sårbarhet. Romkappløpet under den kalde krigen var ikke primært et vitenskapelig utforskningsprosjekt, men en direkte konsekvens av behovet for å utvikle militær kapasitet for kjernefysisk avskrekking.
I dag ser vi at nedrustningsavtaler forvitrer og at nye rombaserte våpensystemer og overvåkingsteknologier truer med å utløse et nytt, ugjennomsiktig og ustabilt våpenkappløp.
Sentrale risikodrivere i det nære verdensrommet:
- Militær opprustning og geostrategisk mistillit: Økt avhengighet av rombaserte ressurser for militær kommandoføring gjør satellitter til primærmål i fremtidige konflikter.
- Akselererende romsøppel-akkumulering: Eksponensiell vekst i kollisjonsrisiko (Kessler-syndromet).
- Atmosfærisk forurensning: Betydelige mengder fordampede eksotiske metaller fra nedbrennende satellitter i øvre atmosfære.
- Regulatorisk vaskeri («Regulatory Race to the Bottom»): Jurisdiksjonell flukt til lavreguleringsland for romlisenser.
Astrosfæren: Akutt fysisk og miljømessig risiko
Et av Deudneys mest sentrale teoretiske bidrag er konseptet om planetens astrosfære — det nære verdensrommet som er dominert av jordens tyngdekraft og magnetfelt.
Risikoanalytikere må forstå astrosfæren som en integrert del av jordens økosystem, ikke som et uendelig eller isolert tomrom.
Kessler-syndromet og funksjonelt tap av rominfrastruktur
Med oppskytingen av mega-konstellasjoner som Starlink, Kuiper og kinesiske ekvivalenter, skytes titusenvis av små satellitter opp i lav jordbane (LEO). Omtrent halvparten av alle gjenstander som noen gang har blitt skutt opp i rommet befinner seg der fortsatt.
Siden gjenstandene beveger seg i ekstreme hastigheter (ca. 28 000 km/t), vil selv mikroskopiske kollisjoner generere tusenvis av nye fragmenter.
Dette øker faren for en kjedereaksjon av kollisjoner — det såkalte Kessler-syndromet — som kan gjøre nærområdet rundt jorden ubrukelig for fremtidige generasjoner.
Uforskede atmosfærekonsekvenser
Satellitter i lav jordbane har begrenset levetid og vil til slutt brenne opp i atmosfæren. Deudney advarer om at storskala industriell nedbrenning av satellitter tilfører store mengder eksotiske tungmetaller og mikroskopiske partikler direkte i øvre atmosfære.
Effektene på ozonlaget og det globale klimaet er per i day i svært liten grad utredet, noe som representerer en ukjent blindsone i dagens miljørisikostyring.
Institusjonell svikt og rettslig oppsplitting
Risikostyring krever robuste institusjoner, men dagens folkerettslige rammeverk for verdensrommet er i ferd med å gå i oppløsning under press fra kommersielle krefter.
Romtraktaten av 1967 (Outer Space Treaty) slo fast at rommet er hele menneskehetens fellesarv, og forbyr stater å hevde nasjonal suverenitet over himmellegemer. Likevel har enkeltland, med USA i spissen (gjennom US Commercial Space Launch Competitiveness Act fra 2015), vedtatt nasjonale lover som gir private selskaper rett til å utvinne og eie ressurser på månen og asteroider.
I tillegg opptrer nasjoner som Luxembourg som «jurisdiksjonelle fristeder», der de tilbyr ekstremt lempelige reguleringer for å tiltrekke seg romkapital. Dette skaper et utrygt «kappløp mot bunnen» hvor kommersielle aktører kan omgå helse-, sikkerhets- og miljøstandarder.
Styringsmodeller for fremtiden: Behovet for «Negarki»
For å håndtere disse globale systemrisikoene lanserer Deudney begrepet negarki — en politisk organiseringsform som hverken er anarkistisk (fravær av overordnet myndighet) eller hierarkisk (et autoritært verdensstyre). Eksempler på negarkiske strukturer i dag inkluderer velfungerende maktfordelte demokratier og Den europeiske union (EU).
Uten internasjonalt bindende, gjensidig begrensende avtaler om romaktivitet vil menneskehetens utvidelse i solsystemet uunngåelig føre til geopolitisk oppsplitting, ressurskonflikter og økt krigsfare.
Håpet om at internasjonalt samarbeid vil oppstå av seg selv har lav empirisk støtte når man ser på dagens utfordringer innen klimapolitikk og internasjonale rustningskontroller.
Konklusjon: Behov for risikofaglig edruelighet
For risikofagmiljøet fremstår Daniel Deudneys analyser som en kraftig påminnelse om at teknologisk framskritt må ledsages av inngående konsekvensutredninger og helhetlig risikostyring. Romfart er ikke et isolert forsknings- eller næringsfelt, men en kilde til gjennomgripende systemrisiko som kan påvirke stabiliteten og livsgrunnlaget på jorden.
Det er på tide at sikkerhetsanalytikere, beslutningstakere og forskere tar romgeopolitikken på alvor før infrastrukturen i nærområdene våre kollapser eller utløser nye konflikter.
Kilder og referanser:
Galaasen, Ole Peter (2021). Interview with Daniel Deudney. (YouTube)
Deudney, Daniel (2020). Dark Skies: Space Expansionism, Planetary Geopolitics, and the Ends of Humanity. Oxford University Press.
Dyson, Freeman (1979). Disturbing the Universe. Harper & Row.
Saken er oversatt til norsk fra den opprinnelig saken på Plausible Futures Newsletter i 2021.
Legg igjen en kommentar