Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er i rask endring. Russlands krig mot Ukraina, stilltiende støttet av Kina, og økt usikkerhet knyttet til USAs sikkerhetsgarantier, har tvunget frem en grunnleggende revurdering av europeisk sikkerhet, skriver Kate Hansen Bundt, Generalsekretær, Den norske Atlanterhavskomiteen i siste nummer av Luftled.
For Europa innebærer dette en strategisk erkjennelse: kontinentet må ta større ansvar for egen sikkerhet. De fleste NATO-land erkjenner dette, men er mindre enige om hvordan det skal skje.
Trump og byrdefordelingen
Trump-administrasjonens «America First», dommedagsprofetier over Europas sivilisasjon og gjentatte utspill mot allierte som straffetoll, trusler mot Grønland og militær alenegang i Venezuela og Iran, har skapt mistillit i det transatlantiske forholdet. Det har ikke manglet på nekrologer over NATO det siste året. Samtidig viser Pentagons forsvarsstrategi og Kongressens budsjettvedtak for 2026, at USA ikke planlegger å forlate NATO i inneværende år! Fortsatt står amerikanske styrker i Europa og 4000 tropper deltar blant annet på øvelsen Cold Respons. Alliansens militære strukturer er intakt, tross Trumps ulike utfall mot dens verdigrunnlag. Sikkerhetsgarantien oppleves som svekket, men er ikke sagt opp. Dens avskrekkende effekt ligger som alltid i en «strategisk tvetydighet», som heller ikke Vladimir Putin kan undervurdere. Budskapet fra Washington er snarere at Europa må ta hovedansvaret for det konvensjonelle forsvaret av eget territorium, mens USA fortsatt fungerer som den strategiske og kjernefysiske garantisten.
I et amerikansk perspektiv er dette en logisk utvikling. Mens USA strever med å finansiere sin status som verdens sterkeste militærmakt og fronte Kina i Sør-Øst-Asia, representerer Europas NATO-land en økonomi som langt overgår Russlands. Hvorfor skal da USAs skattebetalere betale for forsvaret av Europa? NATOs mål er å avskrekke angrep og trusler mot medlemslandene. Det må europeerne i fremtiden klare med færre amerikanske bidrag.
Ett viktig og riktig steg på veien til økt konvensjonell styrke og uavhengighet fra USA, ble vedtatt på NATO-toppmøtet i juni 2025. Alle allierte minus Spania vedtok å øke sine forsvarsbudsjetter til 5 % av BNP frem mot 2035, fordelt på 3,5 % på rene forsvarsutgifter og 1,5% på såkalte forsvarsrelaterte utgifter. Forsvarsevne bygges dog ikke i dokumenter, men gjennom konkrete nasjonale investeringer i kapabiliteter og politisk samarbeid med likesinnede. Spørsmålet er om dette skal skje i NATO, EU, i ulike «koalisjoner av villige», eller gjennom en kombinasjon av disse?
Se også videoopptak av Peter Frølich sitt fantastiske foredrag om kampen for Ukraina i Oslo Militære Samfund.
Legg igjen en kommentar