Policy briefs fra EUs ROBUST-prosjekt

Disse korte dokumentene tar for seg ulike styringstemaer med forskning og anbefalinger, og representerer noen av de mest tilgjengelige resultatene fra ROBUST-prosjektet.

Her er en oppsummering av ulike politikknotater (policy briefs) fra ROBUST-prosjektet:

Robust styring i urolige tider

ROBUST-prosjektet, som er finansiert av EU, har undersøkt hvordan beslutningstakere kan håndtere «poly-kriser» (overlappende kriser) og økt «turbulens». Prosjektet er et samarbeid mellom partnere fra ni europeiske land, inkludert Norge.

Hovedfunn og konsepter

• Fra krisehåndtering til robust styring: Prosjektet introduserer begrepet «robust styring» som et alternativ til tradisjonell krisehåndtering. Målet er å opprettholde offentlige kjernefunksjoner og verdier gjennom en kombinasjon av fleksibel tilpasning og proaktiv innovasjon.
• Turbulens som den nye normalen: Turbulens defineres som vedvarende, uforutsigbare og forstyrrende dynamikker. Konseptet fanger opp forstyrrelser som ikke nødvendigvis utløses av én enkelt krise, men av samspillet mellom ulike problemer.
• Strategier for robusthet: Forskerne har identifisert flere strategier som ledere kan bruke, blant annet:
  • Distribuerte nettverk: Legge til rette for kunnskapsdeling og koordinering.
  • Ansvarlig autonomi: Gi lokale aktører frihet til å tilpasse nasjonale strategier til lokale behov, mot at de står til ansvar for resultatene.
  • Bricolage: Gjenbruke og kombinere eksisterende verktøy på nye måter.

Viktige faktorer for suksess

Prosjektet peker på tre styringsfaktorer som støtter robusthet:

1. Flernivåstyring (Multi-level governance): Samhandling mellom lokale, regionale, nasjonale og internasjonale aktører.
2. Hybrid styring: Blanding av ulike styringsverktøy og organisasjonsformer.
3. Samfunnsmessig intelligens (Societal intelligence): Kobling av vitenskapelig ekspertise, politisk kunnskap og praktisk erfaring (livsverden) for å skape handlingsrettet kunnskap.

Anbefalinger til beslutningstakere

• Prioriter tilpasningsevne: Fremfor rigide institusjonelle design, bør man bygge kapasitet for fleksibelt samarbeid på tvers av sektorer.
• Institusjonaliser samarbeid: Utvikle politikk og finansieringsordninger som oppmuntrer til samarbeid mellom offentlige, private og sivile aktører.
• Invester i kunnskapsgrensesnitt: Opprett arenaer der forskere, praktikere og politikere kan møtes jevnlig for å øke situasjonsforståelsen.
• Støtt lokal handlekraft: Gi lokale myndigheter og organisasjoner tillit og handlingsrom til å skreddersy løsninger, spesielt i usikre faser av en krise.

Dette politikknotatet fra ROBUST-prosjektet utforsker hvordan «hybrid styring» (governance hybrids) kan bidra til mer robuste svar på kriser. Prosjektet er finansiert av EU og baserer seg på over 50 casestudier og 250 intervjuer med ledere og ansatte i førstelinjen på tvers av Europa.

Her er hovedpunktene fra dokumentet:

Hva er hybrid styring?

Hybrid styring refererer til kombinasjonen av ulike formelle og uformelle verktøy og styringslogikker:

• Hierarki: Kommando og kontroll gjennom lover og nødforordninger.
• Marked: Bruk av økonomiske insentiver.
• Nettverk: Samarbeid basert på solidaritet og uformelle forbindelser mellom interessenter.

Hovedfunn

• Tilpasning er nødvendig: Tradisjonelle beredskapsplaner er ofte utilstrekkelige fordi moderne kriser (som COVID-19) er uforutsigbare og krysser landegrenser og sektorer.
• Bricolage: Robusthet oppstår når offentlige ledere evner å drive med «bricolage» – det vil si å kombinere, gjenbruke og tilpasse eksisterende verktøy på nye måter.
• Evaluering over tid: Tiltak som fungerer i starten av en krise, kan over tid miste sin legitimitet eller effekt. Det kreves derfor evne til kontinuerlig evaluering og utskifting av tiltak.
• Kunnskapsintegrasjon: Ved å inkludere ulike fagdisipliner (f.eks. psykologi og økonomi i tillegg til epidemiologi) får man et bedre grunnlag for å vurdere kostnader og fordeler ved ulike tiltak.

Anbefalinger til offentlige ledere

1. Bygg relasjoner på forhånd: Utvikle nettverk på tvers av organisasjoner før krisen inntreffer for å sikre raskere respons.
2. Tren på «poly-kriser»: Øv på å håndtere flere overlappende kriser samtidig, med fokus på kreativ tenkning og ad-hoc-løsninger.
3. Etabler tilbakemeldingsmekanismer: Lag systemer for læring både underveis og etter en krise for å kunne justere kursen raskt.
4. Involver sivilsamfunnet tydelig: Definer klare mål når private og sosiale aktører inkluderes for å opprettholde motivasjonen deres over tid.
5. Ivareta legitimitet: Vurder kontinuerlig hvordan krisetiltak påvirker befolkningens tillit og rettssikkerhet for å sikre at styringen er bærekraftig på lang sikt.

Dette politikknotatet fra ROBUST-prosjektet fokuserer på betydningen av «livsverden-kunnskap» (kunnskap basert på levde erfaringer) for å skape en robust krisehåndtering.

Her er en oppsummering av de viktigste punktene:

Hva er livsverden-kunnskap?

Mens eksperter (som epidemiologer) bidrar med vitenskapelig kunnskap, og embetsverk bidrar med politisk-administrativ kunnskap, refererer livsverden-kunnskap til de praktiske erfaringene til vanlige borgere og de som jobber i førstelinjen. Et eksempel er sosialarbeideren som kjenner de faktiske forholdene i sårbare familier.

Hovedfunn og utfordringer

• Ekspertdominans: Under COVID-19-pandemien støttet mange land seg nesten utelukkende på medisinske ekspertråd i starten. Dette førte i noen tilfeller til tiltak som var dårlig forankret i folks hverdag.
• Demokratisk infrastruktur: Dokumentet argumenterer for at demokratier trenger «kunnskapsgrensesnitt» (knowledge interfaces) – arenaer som rådgivende utvalg eller arbeidsgrupper – der ulike kunnskapstyper kan møtes og forhandles.
• Tillit og legitimitet: Borgernes tillit til vitenskap og myndigheter svekkes dersom krisetiltak ikke reflekterer deres levde virkelighet. Inkludering av bredere kunnskap gjør politikken mer gjenkjennelig og legitim.

Anbefalinger for robust styring

1. Etabler kunnskapsgrensesnitt: Myndigheter må definere kunnskapsbehov og sette opp arenaer for utveksling mellom relevante aktører. Det er avgjørende at deltakerne føler at deres bidrag faktisk påvirker politikken.
2. Inkluder livsverden-kunnskap: Raske beslutninger er lite verdt hvis befolkningen ikke kan relatere seg til tiltakene som innføres. Denne kunnskapen er nødvendig for en «hele samfunnet»-tilnærming.
3. Sikre respons og debatt: Disse arenaene må møtes jevnlig og tillate motforestillinger og tilbakemeldinger. Dette sikrer at tiltakene holder seg oppdaterte i takt med samfunnets utvikling.

Eksempler fra praksis

• Belgia: Ved utvikling av smittesporingsappen «Coronalert» ble både akademikere, app-utviklere og vanlige borgere konsultert for å få et bredt beslutningsgrunnlag.
• Tsjekkia: Lokale krisescenarier ble diskutert i grupper bestående av både ordførere, sykehusledelse og sivilister for å forene politisk, faglig og praktisk kunnskap.

Dette politikknotatet fra ROBUST-prosjektet ser på hvordan flernivåstyring (Multi-Level Governance – MLG) bidrar til mer robuste svar på kriser. Rapporten bygger på over 50 casestudier og 250 intervjuer med ledere og ansatte i førstelinjen på tvers av Europa.

Her er hovedpunktene fra dokumentet:

Hva er flernivåstyring (MLG)?

Flernivåstyring innebærer at myndighet er spredt mellom ulike nivåer – lokalt, regionalt, nasjonalt og overnasjonalt – og inkluderer både offentlige og private aktører. Tilnærmingen legger vekt på samhandling som ikke er strengt hierarkisk, der politikk formes gjennom koordinert innsats på tvers av sektorer.

Tre nøkkelfunksjoner for robusthet

For at flernivåstyring skal føre til robust krisehåndtering, må tre elementer være til stede:

• Ikke-hierarkiske relasjoner: Aktører fra ulike nivåer og sektorer må møtes som likeverdige partnere for å samordne mål og tiltak.
• Flerstemthet (Multivocality): Inkludering av mange ulike interessenter og beslutningstakere sikrer at flere perspektiver blir hørt, noe som fremmer innovasjon og tilpasning.
• Styring (Steering): Effektiv og legitim ledelse er nødvendig for å sikre at alle aktører faktisk blir involvert og koordinert.

Viktige funn

• Fra tvang til samarbeid: Mens strengt hierarkisk styring (som portforbud) dominerte i starten av koronakrisen, ble flernivåstyring avgjørende i gjenåpningsfasen for å skape effektive og legitime løsninger.
• Lokalt eierskap: MLG gir aktørene en følelse av eierskap til politikken, noe som er avgjørende for rask gjennomføring og støtte i befolkningen.
• Fleksibilitet: Tilnærmingen gjør det mulig å tilpasse nasjonale strategier til lokale forhold og behov.

Anbefalinger

1. Sentralt i EU-strategi: Flernivåstyring bør stå sentralt i EUs beredskapsstrategi, med aktiv involvering av Regionkomiteen og bynettverk.
2. Mobilisering av nettverk: Når en krise rammer, bør EU mobilisere eksisterende flernivånettverk for å sikre en tilnærming som inkluderer hele samfunnet.
3. Støtte til nasjonal styring: EUs krisesenter (ERCC) bør støtte nasjonale myndigheter i hvordan de best kan lede og koordinere slike flernivå-samarbeid.