Norges tradisjonelle sektorprinsipp og berøringsangst for statlig samordning av informasjonsmiljøet etterlater en kritisk blindsone i møte med fremmede makters påvirkningsoperasjoner i gråsonen.
Les Ørjan Steffensens analyse på Stratagem.
Mens norske myndigheter og sikkerhetstjenester bruker store ressurser på å beskytte fysiske installasjoner og virtuelle datasystemer mot digitale angrep, pågår det en like alvorlig kamp i det kognitive domenet — kampen om befolkningens oppfatning av virkeligheten, tillit til offentlige institusjoner og nasjonale forsvarsvilje.
I en omfattende analyse for fagnettstedet Stratagem advarer militær rådgiver Ørjan Steffensen mot at Norge i dag står med en mørklagt skjerm i det kognitive forsvaret. Kombinasjonen av et oppsplittet forvaltningsansvar, frykt for statlig sentralisering av informasjonsstrømmer og en ensidig teknologisk tilnærming til sikkerhet gjør at norske myndigheter risikerer å tape kampen om befolkningens motstandskraft før de i det hele tatt oppdager at et angrep har startet.
Gråsonen og det kognitive angrepsflaten
Trusselbildet i dagens Europa preges av at grensen mellom fred og væpnet konflikt viskes ut. I denne såkalte gråsonen benytter fremmede statlige aktører — i første rekke Russland, Kina og Iran — koordinerte og ofte skjulte påvirkningsoperasjoner for å skade vestlige samfunn uten å utløse konvensjonell militær respons. Utviklingen innen generativ kunstig intelligens har i tillegg forsterket og effektivisert disse aksjonene betydelig.
Målet for slike kampanjer er sjeldent å ta ned enkelte servere eller fysisk infrastruktur. I stedet er målet det kognitive domenet: tankene, følelsene og tilliten til de menneskene som utgjør samfunnet. Slike angrep er nøye utformet for å utfordre tradisjonelle krisehåndteringssystemer og undergrave befolkningens beslutningsevne og samhold over tid.
«Vi har god oversikt over den fysiske skjermen, luft, land, sjø, og bruker store ressurser på den virtuelle, altså cyber. Men den tredje skjermen, den som viser det kognitive domenet, den er ganske svart»
— Informant fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Sektorprinsippets begrensning i gråsonen
Hovedårsaken til Norges sårbarhet ligger i den forvaltningsmessige organiseringen. I dag er ansvaret for informasjonsmiljøet fordelt på en rekke departementer og etater uten én felles overordnet myndighet. Justis- og beredskapsdepartementet samordner på sivil side, Kultur- og likestillingsdepartementet jobber mot desinformasjon gjennom forebygging, mens Forsvarsdepartementet håndterer trusler mot den militære evnen. Samtidig sitter PST, Etterretningstjenesten og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) på hver sine fragmenterte deler av situasjonsbildet.
Det klassiske norske ansvarsprinsippet — om at den etaten som har ansvaret til daglig også har det under kriser — svikter når truslene skjuler seg i hverdagsstøyen og rammer på tvers av samfunnssektorer. Når en påvirkningsaksjon opptrer som en gradvis og langsiktig undergraving av samfunnsstrukturene, er det ingen i det norske systemet som reelt sett «eier» eller leder håndteringen av problemet.
Norsk berøringsangst kontra den svenske modellen
Sverige har valgt en helt annen tilnærming ved å opprette den sivile etaten Myndigheten för psykologiskt försvar (MPF), som har et eksplisitt operativt mandat til å identifisere, analysere og møte fremmed informasjonspåvirkning. I Norge har forslag om et tilsvarende sentralisert organ ofte støtt på en dyp normativ ryggmargsrefleks: frykten for at staten skal opprette et såkalt «sannhetsministerium» eller utøve sensur overfor den frie meningsytringen.
Mange eksperter argumenterer imidlertid for at denne berøringsangsten baserer seg på en misforståelse. Et psykologisk forsvar handler ikke om statlig kontroll eller overvåking av befolkningens ytringer, men om å avdekke og motvirke at skjulte, fremmede makter manipulerer og forurenser det offentlige ordskiftet. Norges vegring har ført til at landet i stor grad lener seg på langsiktige, milde tiltak — som opplæring i kildekritikk i skolen — mens profesjonelle statlige desinformasjonsapparat har fritt spillerom her og nå.
Håndteringsparadokset
Norske virksomheter kan håndtere et dataangrep eller en sikkerhetshendelse teknisk utmerket innenfor sin egen sektor, uten at noen oppdager at hendelsen samtidig utnyttes som en brikke i en større, strategisk påvirkningskampanje rettet mot nasjonale sikkerhetsinteresser.
Veien videre for norsk beredskap
For å tette det kognitive koordineringsgapet trekkes tre helt sentrale tiltak fram for norsk beredskapsplanlegging:
- Styrket og samordnet etterretning: Samarbeidet mellom de hemmelige tjenestene må forsterkes for å bygge et felles, sanntids situasjonsbilde der tekniske cyberangrep koples sammen med pågående narrativer i sosiale medier.
- Det kognitive domenet inn i Totalforsvaret: Nasjonale planverk må oppdateres slik at beredskap ikke bare handler om materiell og fysisk infrastruktur, men også om beskyttelse av befolkningens forsvarsvilje og beslutningsevne.
- Aktiv «prebunking» og forhåndsimmunisering: Myndighetene må åpent og tidlig avdekke og varsle om hvilke manipulasjonsmetoder fiendtlige aktører benytter. Ved å belyse teknikkene på forhånd, vaksineres befolkningen mot påvirkning uten at staten griper inn i eller sensurerer det frie ordskiftet.
Konklusjonen er tydelig: Om den høye samfunnstilliten i Norge fortsatt behandles som en uuttømmelig ressurs som klarer seg selv, overlates arenaen til aktører med fiendtlige hensikter. Det er på tide å slå på den kognitive skjermen og opprette et strukturert forsvar for å bevare samfunnets evne til fri og uavhengig meningsdannelse.
Legg igjen en kommentar