Historien til risiko- og samfunnssikkerhetsfaget

Risiko som menneskelig erfaring er tidløs, men samfunnssikkerhet som akademisk disiplin er fortsatt ung.

Den første kjente offisielle bruken i Norge finner vi i Sårbarhetsutvalgets NOU 2000:24, da i en sammenheng ved behovet for å revurdere tradisjonell sikkerhetspolitikk. Før den tid var begrepet kjent gjennom studietilbudet ved Høgskolen i Stavanger. Begrepet ble for alvor definert og etablert i forvaltningen gjennom «Samfunnssikkerhet. Veien til et mindre sårbart samfunn» (Stortingsmelding nr. 17 2001–2002). Risikofaget er nytt.

Historisk er den systematiske tilnærmingen til å konseptualisere, uttrykke og håndtere risiko i et samfunnsperspektiv en nyere bestrebelse som har vokst frem gjennom århundrer med matematisk, filosofisk og sosiologisk utvikling. For å forstå dagens komplekse risikostyring må man analysere overgangen fra en verden styrt av skjebne og guddommelig vilje til en verden preget av kalkulerbar usikkerhet. I antikken og middelalderen ble risiko i stor grad betraktet gjennom linsen av religion og overtro. Fremtiden ble sett på som forhåndsbestemt av guddommelige krefter eller skjebnen, og vår evne til å påvirke utfallet ble ansett som minimal. Selv om disse tidlige sivilisasjonene hadde en intuitiv forståelse av tilfeldigheter, manglet de det konseptuelle rammeverket for å kvantifisere usikkerhet.

Det intellektuelle bruddet med denne fatalismen inntraff i renessansen med italienske matematikere som Gerolamo Cardano som undersøkte mekanismene bak pengespill. Cardanos verk, Liber de Ludo Aleae, representerer det første systematiske forsøket på å definere sannsynlighet som forholdet mellom antall gunstige utfall og det totale antallet mulige utfall. Den akademiske begynnelsen på moderne sannsynlighetsteori anses likevel å være korrespondansen mellom Blaise Pascal og Pierre de Fermat i 1654.

Gjennom diskusjonen om hvordan man rettferdig skulle dele en pott i et avbrutt terningspill, la de fundamentet for konseptet forventet verdi. Dette var ikke bare et matematisk gjennombrudd, men et filosofisk skifte og introduserte ideen om at verden ikke er fullstendig deterministisk, men at usikkerhet kan representeres presist med tall. Et lignende paradigmeskifte innen forståelsen av risiko, sannsynlighet og katastrofer finner man senere i diskusjonen etter jordskjelvet i Lisboa i 1755.

Risikosamfunnet og den sosiologiske vendingen

Mot slutten av det 20. århundre ble risikofaget ytterligere utvidet gjennom sosiologiske teorier, med Ulrich Becks konsept om «risikosamfunnet» fra 1986 som det mest innflytelsesrike. Beck argumenterte for at vi har beveget oss fra et industrisamfunn preget av fordeling av goder, til et risikosamfunn preget av fordeling av onder. Dette har hatt enorme konsekvenser for hvordan vi forstår samfunnssikkerhet siden risiko ikke bare kan «fjernes» med tekniske løsninger, men må håndteres gjennom politisk debatt og etiske avveininger. Se også Society for Risk Analysis etablert i 1980.

Senere ble sikkerhetsfeltet i stor grad dominert av begreper som «sivil beredskap» og «totalforsvar», sterkt preget av den kalde krigens fokus på statssikkerhet og militære trusler. Se RANDs «How Nuclear War Might Start» fra 1988 og «The Limits of Safety: Organizations, Accidents, and Nuclear Weapons» av Scott Sagan fra 1993. Se også «X-Risk How Humanity Discovered Its Own Extinction» av Thomas Moynihan fra 2020.

Etableringen av samfunnssikkerhet som et eget fagfelt representerte en dreining mot en mer helhetlig forståelse av trusler. Det norske fagmiljøet, anført av forskere og forfattere som Jan Hovden og senere Terje Aven, ønsket å integrere sikkerhet (safety) og sikring (security) under én definisjon. I dag defineres samfunnssikkerhet som samfunnets evne til å håndtere uønskede hendelser før, under og etter at de inntreffer.

Se boken Samfunnssikkerhet – analyse, styring og evaluering.

Sentrale begreper for risiko- og og samfunnssikkhetsfaget:

• Risiko: Sannsynlighet multiplisert med konsekvens.
• Samfunnssikkerhet: Samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare. Slike hendelser kan være utløst av naturen, være et utslag av tekniske eller menneskelige feil eller bevisste handlinger. (Meld. St. 10 (2016–2017)
• Usikkerhet: Mangel på kunnskap om hva som vil skje og hvilke følger det får.
• Sårbarhet: Svakheter som gjør at et systemet svikter.
• Robusthet: Evne til å tåle påkjenninger uten tap av funksjon.
• Resiliens: Evne til å absorbere sjokk, tilpasse seg og gjenopprette normaltilstand.
• Sammensatte trusler: Strategier som kombinerer mange virkemidler under krigsterskelen.
• Påvirkningsoperasjon: Forsøk på å manipulere holdninger eller beslutningsprosesser.
• Desinformasjon: Bevisst feilaktig informasjon spredt for å skape usikkerhet.
• Statssikkerhet: Beskyttelse av statens eksistens, suverenitet og territorielle integritet.
• Nasjonal sikkerhet: Statens evne til å ivareta sine nasjonale sikkerhetsinteresser.
• Ansvarsprinsippet: Den som har ansvar i normalen, har også ansvar i krise.
• Likhetsprinsippet: Organisasjonen i krise skal ligne mest mulig på hverdagsorganisasjonen.
• Nærhetsprinsippet: Kriser skal håndteres på lavest mulige organisatoriske nivå.
• Samvirkeprinsippet: Selvstendig plikt for alle aktører til å samarbeide om beredskap.
• Sektorprinsippet: Departementene har ansvar for sikkerhet i egen sektor.
• Totalforsvaret: Sivilt-militært samarbeid for å forebygge og håndtere kriser.
• Samordning: Koordinering av innsats på tvers av ulike sektorer og etater.
• Tilsyn: Kontroll av at virksomheter etterlever krav til sikkerhet og beredskap.
• Risikostyring: Aktiviteter for å lede og kontrollere en organisasjon med hensyn til risiko.
• Risikoanalyse: Identifisering av uønskede hendelser og vurdering av sannsynlighet og konsekvens.
• Risikovurdering: Evaluering av risiko mot akseptkriterier for å avgjøre behov for tiltak.
• Helhetlig ROS: Kartlegging av lokalsamfunnets risiko og sårbarhet på tvers av sektorer.
• Risikoakseptkriterier: Definerte grenser for hvilket risikonivå som kan tolereres.
• ALARP-prinsippet: Risiko skal reduseres så mye som praktisk mulig (As Low As Reasonably Practicable).
• Forebygging: Tiltak for å fjerne årsaker til hendelser eller hindre at de oppstår.
• Beredskap: Planlagte tiltak for effektiv håndtering av kriser når de inntreffer.
• Grunnleggende nasjonale funksjoner (GNF): Tjenester avgjørende for nasjonale sikkerhetsinteresser.
• Nasjonale sikkerhetsinteresser: Statens kjerneverdier som suverenitet og befolkningens sikkerhet.
• Skjermingsverdig verdi: Informasjon eller objekt som har betydning for nasjonal sikkerhet.
• Sikkerhetstruende virksomhet: Tilsiktede handlinger som kan skade nasjonale interesser.
• Skjermingsverdig informasjon: Informasjon som må beskyttes for å unngå nasjonal skade.
• Personellsikkerhet: Sikring av at ansatte med tilgang til viktige verdier er pålitelige.
• Objekt- og infrastruktursikkerhet: Fysisk og logisk beskyttelse av viktige anlegg og bygg.
• Digital sikkerhet: Beskyttelse av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (Cybersikkerhet).
• Situasjonsforståelse: Kognitiv prosess for å tolke en situasjon og dens utvikling.
• Situasjonsbilde: Samlet oversikt over fakta og ressurser i en hendelse.
• Proaktiv ledelse: Å ligge i forkant av hendelser ved å planlegge for verste utfall.
• Kriseledelse: Styring av ressurser og beslutninger under tidspress og usikkerhet.
• Varsling: Kommunikasjon om en uønsket hendelse til de som må agere.
• Krisekommunikasjon: Formidling for å begrense skade og trygge befolkningen.
• Kontinuitetsledelse: Sikring av at virksomheten kan levere tjenester tross avbrudd.
• Normalisering: Gjenoppretting av samfunnet til normal tilstand etter en krise.
• Kritisk infrastruktur: Fysiske anlegg nødvendige for å opprettholde samfunnets funksjoner.
• Kritiske samfunnsfunksjoner: Oppgaver samfunnet må løse for å dekke befolkningens grunnbehov.
• Gjensidig avhengighet: Når svikt i ett system sprer seg til andre avhengige systemer.
• Kaskadeeffekt: En hendelse som utløser en serie feil i flere systemer.
• Forsyningssikkerhet: Evne til å sikre leveranser av mat, energi og medisiner.
• Konsentrasjonsrisiko: Sårbarhet ved å være avhengig av få leverandører eller land.
• Økonomisk virkemiddelbruk: Strategiske investeringer for å få politisk innflytelse.