Norge diskuterer i økende grad matberedskap. Det skrives strategier, analyser og planer, men kan matberedskapsplaner spises? Når matsystemet svikter, er det ikke dokumenter som holder folk i live, men mat. Det skriver Espen Welin-Larsen, leder i lokalmatutvalget Norges Bonde- og Småbrukarlag i Nationen.
Og i praksis er det ikke staten som står ved sykehjemmet eller i skolekantina når noe stopper opp. Det er kommunen. Det er kommunen som må sørge for mat til eldre på institusjon, til hjemmeboende med omsorgstjenester og til barn i skole og barnehage. Det er derfor et enkelt, men avgjørende poeng som ofte overses i beredskapsdebatten:
Det er ikke slik at hjelpen kommer. Kommunen er hjelpen.
Likevel diskuteres matberedskap i Norge i stor grad på et overordnet nivå, mens den operative kapasiteten lokalt ofte er svak.
Tidligere denne uken skrev NTB at justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) har sendt brev til alle norske kommuner hvor hun ber dem gjøre seg beredt i tilfelle kriser eller krig rammer Norge.
I mange analyser handler matsikkerhet først og fremst om produksjon: hvor mange kalorier vi produserer eller hvor høy selvforsyningsgraden er. Men matproduksjon er bare én del av matsystemet.
Produksjonen er avhengig av innsatsfaktorer som frø, gjødsel, drivstoff, energi, maskiner og reservedeler. Den er avhengig av logistikk, distribusjon og fungerende betalingssystemer. Den er avhengig av at hele verdikjeden fungerer samtidig.
Moderne matsystemer er effektive. De er bygget rundt globale forsyningskjeder, lave lager og «just in time»-logistikk. Det er økonomisk rasjonelt i normalsituasjoner. Men beredskap handler ikke om normalsituasjoner.
Redundans i matforsyningen
En mulig modell er å etablere lokale beredskapsleverandører.
Det betyr ikke å erstatte grossister eller markedet. Det betyr å etablere et parallelt beredskapsspor. Kommunen kan inngå avtaler med lokale produsenter som leverer et mindre volum i normal drift, men som kan prioritere kommunen dersom forsyningslinjer bryter sammen. Da vet kommunen hvem leverandørene er, hvordan logistikken fungerer og hvilke ressurser som finnes lokalt. Det sparer kritisk tid når noe skjer.
Samtidig kan slike avtaler bidra til lokal verdiskaping, skatteinntekter og mer stabile rammer for produsenter. Poenget er ikke at kommuner skal bli selvforsynte. Poenget er å bygge redundans i systemet.
Les hele debattinnlegget på Nationen.
Se også «Svenskene investerer 1,5 milliarder kroner i kommunalt beredskap«.
Legg igjen en kommentar