Den politiske floskelen om at «vi har et sterkt forsvar som kan forsvare landet» er uten reelt innhold. Vi har tvert imot gitt opp, skriver Robert Mood i Nettavisen.
Infrastruktur bygges ut ifra helt konkrete spesifikasjoner, for at oppgaven skal utføres på tilfredsstillende og sikkert vis. Merkelig nok gjør man ikke det samme når det gjelder å forsvare Norge.
Les svaret fra forsvarssjef Eirik Kristoffersen på Forsvarets Forum.
Diffuse formuleringer
Regjeringen fastsetter i «Instruks for Forsvaret» og årlig «Tildelingsbrev» oppgaver og prioriteringer. Vi kan lese at; «Det forventes at Forsvaret prioriterer tilstrekkelig nasjonal kapasitet for kontinuerlig tilstedeværelse og innsats for å bidra til stabilitet i våre nærområder, samt understøtte alliert innsats for felles avskrekking og forsvar, herunder i rammen av Nato.»
Ordlyden er så lite konkret at en godt utrustet soldat med kikkert vil kunne utføre de såkalte dimensjonerende oppgavene.
Ingen spesifisert reaksjonsevne, kapasitet eller utholdenhet som vil resultere i konkrete krav til bemanning, utrustning, lagerbeholdninger, og så videre. Med disse formuleringene har vi også unngått røde lys i styringssystemet «Balansert Målstyring», mens vi avviklet vårt nasjonale forsvar.
Naiv tro på Nato
Fra første øyeblikk – dag én i krise og krig – er det USA, England, Frankrike, Tyskland – altså Nato, som skal forsvare Norge. Vi selv skal bare bidra. Sannsynligheten for at 32 land skal bli enige om å sette inn en felles innsatsstyrke i en krevende artikkel 5-operasjon i Arktis, er liten. Uten USA umulig er det helt umulig.
Det betyr også at den norske regjeringen ville ha minimal innflytelse over hvordan krigen føres. De reelle beslutningene om norske byer, olje og gassinstallasjoner og lignende vil bli tatt i Washington, London, Berlin og Paris basert på deres sikkerhetspolitiske egeninteresser.
30 år med innsparinger
Hvordan havnet vi her? Etter min vurdering er det resultatet av 30 år med relativisering av Forsvarets oppgaver for å gjøre det mulig å tilpasse oppgavene til økonomien, sikre effektiv nedbygging og ta ut store innsparinger.
Den politiske floskelen om at «vi har et sterkt forsvar som kan forsvare landet» og «nå som vi har styrket forsvaret» er med andre ord uten reelt innhold. Vi har tvert om gitt opp å ha et nasjonalt forsvar, uten at befolkningen er klar over det og uten åpen debatt om hvilken sikkerhetsrisiko vi tar.
Legg igjen en kommentar