USA ønsker å beholde sitt teknologiske og militære forsprang innen kunstig intelligens, men en kombinasjon av politisk uforutsigbarhet, konflikt mellom myndighetene og teknologiselskapene og et raskt fremrykk fra Kina kan gjøre målet vanskeligere å nå. Det er hovedbudskapet i en omfattende analyse i The New York Times.
Et tydelig eksempel er konflikten mellom det amerikanske forsvarsdepartementet og AI-selskapet Anthropic. I juli fikk flere av USAs største forsvarsleverandører beskjed fra flyvåpenet om å fjerne all programvare fra Anthropic fra systemene sine innen 1. september. Kort tid senere ble instruksen midlertidig satt på vent.
Bakgrunnen er en konflikt om hvordan avanserte AI-modeller skal kunne brukes av militæret. Anthropic har blant annet krevd garantier for at selskapets teknologi ikke skal brukes til masseovervåking av amerikanere eller til fullt autonome våpensystemer uten menneskelig kontroll. Forsvarsminister Pete Hegseth har avvist at et privat selskap skal kunne sette slike begrensninger på hvordan amerikanske myndigheter benytter militær teknologi.
Problemet for Pentagon er imidlertid at Anthropic samtidig har utviklet svært avanserte AI-verktøy for cyberoperasjoner. Modellen Mythos skal kunne identifisere og utnytte sårbarheter i programvare på et nivå som amerikanske myndigheter mener kan få stor betydning for den digitale maktbalansen.
National Security Agency, NSA, har derfor fortsatt fått bruke Anthropic-teknologi eksperimentelt. Formålet er blant annet å teste amerikanske militære nettverk og identifisere svakheter i utenlandske systemer. Ifølge tidligere amerikanske tjenestemenn ville det å avstå fra slike kapasiteter kunne innebære en form for ensidig nedrustning i den digitale våpenkappløpet.
AI endrer risikobildet raskere enn sikkerhetsapparatet
Utfordringen er større enn konflikten med ett enkelt selskap. Pentagon, CIA og NSA har allerede brukt milliarder av dollar på AI til blant annet våpenutvikling, cyberforsvar, analyse av militære nettverk og testing av systemer som skal beskytte kritisk infrastruktur og atomvåpen mot AI-baserte angrep.
Utviklingen av nye AI-modeller går imidlertid så raskt at mange av forutsetningene som lå til grunn for tidligere sikkerhetsplanlegging allerede er i ferd med å bli foreldet.
Det skaper et nytt risikobilde. AI kan ikke bare brukes til å forsvare systemer – teknologien kan også gjøre det langt enklere å finne og utnytte sårbarheter i kritisk infrastruktur. Eksperter peker blant annet på risikoen for at avanserte AI-systemer kan forsterke kinesiske kapasiteter til å angripe amerikanske kommunikasjonsnettverk, strømnett og annen kritisk infrastruktur.
Dette aktualiserer erfaringene fra de kinesiske cyberoperasjonene kjent som Volt Typhoon og Salt Typhoon. Det som tidligere krevde betydelige menneskelige ressurser og tid, kan i økende grad automatiseres og skaleres ved hjelp av AI.
Kina kan være bare måneder bak
En av de største bekymringene i Washington er at Kina raskt reduserer det amerikanske forspranget innen avanserte AI-modeller. Amerikanske eksperter anslår at Kina kan være seks måneder eller mindre bak USA på de mest avanserte modellene.
USA har fortsatt et betydelig forsprang innen de mest avanserte halvlederne som kreves for å trene og kjøre slike modeller. Samtidig skaper amerikansk eksportkontroll et dilemma: For strenge restriksjoner kan stimulere kinesisk utvikling av egne teknologier, mens for svake restriksjoner kan gjøre det lettere for Kina å ta igjen forspranget.
Også her har Trump-administrasjonen sendt motstridende signaler. Restriksjoner på Nvidia-brikker til Kina er blitt innført, opphevet og endret, mens myndighetene samtidig forsøker å balansere nasjonal sikkerhet mot interessene til amerikansk teknologiindustri.
«Digitale atomvåpen»
USAs etterretningssjef John Ratcliffe har sammenlignet AI-kapasiteter med «digitale atomvåpen». Sammenligningen illustrerer hvor alvorlig amerikanske myndigheter vurderer utviklingen, men AI skiller seg samtidig fundamentalt fra atomvåpen.
Atomteknologien har i hovedsak vært kontrollert av stater og utviklet relativt sakte. AI utvikles i stor grad av private selskaper, er tilgjengelig globalt og forbedres kontinuerlig. De mest avanserte modellene kan endre egenskaper og kapabiliteter på bare måneder eller uker.
Det gjør tradisjonelle modeller for strategisk stabilitet, våpenkontroll og avskrekking langt vanskeligere å anvende.
Interessant nok skal enkelte kinesiske myndighetspersoner allerede ha vist interesse for en form for internasjonal AI-kontroll. USA og Kina har tidligere hatt begrenset interesse for tilsvarende avtaler om atomvåpen og missilforsvar, men AI kan være et område der begge stormaktene ser behovet for dialog.
En ny type samfunnssikkerhetsutfordring
For Risikofag er det kanskje den bredere sikkerhetsmessige konsekvensen som er mest interessant. Artikkelen viser hvordan AI raskt går fra å være et teknologisk utviklingsområde til å bli en sentral faktor i nasjonal sikkerhet, cybersikkerhet, beredskap og beskyttelse av kritisk infrastruktur.
Samtidig illustrerer konflikten mellom Pentagon og Anthropic et grunnleggende problem: Hvem skal kontrollere teknologien når private selskaper utvikler kapasiteter som myndighetene selv er avhengige av?
USA risikerer på den ene siden å svekke sin egen sikkerhet dersom myndighetene avskjærer seg fra de beste AI-verktøyene. På den andre siden kan ukontrollert bruk av teknologien skape nye sikkerhetsrisikoer – blant annet innen cyberangrep, autonome våpensystemer, biologisk teknologi og kritisk infrastruktur.
Artikkelen tegner dermed et bilde av et amerikansk sikkerhetsapparat som forsøker å håndtere en teknologisk utvikling som beveger seg raskere enn både regulering, militære systemer og strategiske beslutningsprosesser.
For samfunnssikkerhet og beredskap er lærdommen tydelig: AI er ikke lenger bare et spørsmål om digitalisering. Teknologien er i ferd med å bli en selvstendig risikofaktor – og samtidig et av de viktigste verktøyene for å håndtere andre risikoer.
Legg igjen en kommentar